Hihi

Jeg vil begynne med å beklage på det sterkeste til alle dere som kommenterte på det forrige innlegget; Jeg dro ikke på prom. Det virket nesten som dere gledet dere mer til å høre om Prom, enn jeg gledet meg til å faktisk gå. Men jeg beklager at dere ikke får vite hvordan prom er i Thailand og sånne ting. Men jeg vet ikke jeg heller.

Grunnen til at jeg ikke dro på prom var at, to uker før prom, ville alle tre (Lisa, Manau og Zoe) dra. Da skulle vi finne en butikk som kunne skreddersy kjoler til oss, i samme stil, bare forskjellige farger. Men til dette trengte vi en Thai person til å hjelpe oss. Advisoren vår skulle egentlig hjelpe oss, men så gikk tiden og det var mindre enn en uke igjen til prom, og derfor for lite tid til å lage kjoler. Dermed slo jeg og Lisa oss til ro med at vi ikke dro på prom. Det kom sikkert til å bli pinlig likevel tenkte vi, ettersom vi aldri har vært på et prom før. Men så, to dager før prom ringer Zoe og sier at hun har en plan. Vi kunne bo hos henne de neste dagene, og den dagen vi skulle på prom, kunne en venninne av vertsfamilien hennes ta oss med for å leie kjoler.

Lisa ville ikke dra, men jeg ble med på planen. Men da vi kom til hvor vi skulle leie kjoler, viste det seg at kjolene så ut som de var laget for karneval. Og ikke særlig stilig karneval heller. Så da var valget mellom å gå med Thai style kjole, eller å ikke dra. Jeg hadde ikke lyst til å ha på meg thai style kjole i det hele tatt, så det endte med at Zoe ikke dro heller.

Jeje, det spiller ikke så stor rolle for meg likevel.

MEN. Noe som spiller stor rolle for meg, er den visstnok morsomste festivalen i Thailand, Songkran, som mer eller mindre er tre dager med vannkrig i gatene. Vertsfamilien min har bestemt seg for at vi skal reise til sør i Thailand akkurat disse dagene. Og det gjør meg utrolig deprimert. Ikke bare kommer jeg ikke til å være i Khon Kaen disse dagene hvor jeg har alle vennene mine og sånt, men jeg er nødt til å feire sammen med en hel gjeng med folk som ikke snakker til meg, og ikke alle av dem liker meg engang. A.k.a. vertsfamilien min. Jeg holder et lite håp på at advisoren min kan finne en familie hvor jeg kan bo resten av tiden da. Det hadde vært best av alt.

Vertssøsteren min har lagt passord på dataen hjemme, som hun har fortalt til alle unntatt meg. Så jeg kan ikke bruke dataen hjemme. Hun har FJERNET meg som venn på hi5 (som er som facebook eller nettby for folk i Thailand). Familien min er borte storparten av dagene, jeg aner ikke hvor. Når de er hjemme, snakker de ikke til meg. 

Og dessuten, så har jeg fått vite at Lisa vil ikke at jeg kommer og bor til henne. Og ikke Zoe heller. Begger er nemlig misunnelige på meg for at jeg snakker mye bedre Thai, slik at familiene deres liker meg veldig godt, og snakker mer med meg enn med dem. Det har de faktisk sagt til advisoren min, så jeg driver ikke å prøver å pumpe selvtilliten eller noe sånt.

For de som ikke visste det, så er det ingenting mellom meg og P´Noom lenger. Det var strengt tatt mitt valg da, så det gjør meg ikke noe. Har funnet meg en ny kar da. Hahah. Men problemet med det er at de fleste jeg kjenner, synes ikke noe om det forholdet. Han er litt eldre serru.

Nå er det snart bare 2 måneder igjen til jeg kommer tilbake til Norge, og jeg har aldri gledet meg så mye til å leve enkelt igjen. trenger aldri å tenke på hvilken familie man skal bo sammen med, trenger ikke tenke på om man har rett uttale eller rett grammatikk når man snakker med noen, trenger ikke å tenke på "kan jeg gjøre dette, eller blir AFS/vertsfamilien/skolen/advisoren sint da" osv. Jeg elsker Thailand, og jeg skal tilbake hit for å studere når jeg er ferdig med videregående. Men akkurat sånn som situasjonen er nå, vil jeg ikke leve et sekund lenger. 

Akkurat nå er jeg sint på alt og alle, men livet er ikke så ille ^^